Hva skal jeg bli når jeg blir stor?



For en stund siden så fant jeg en gammel skoledagbok hjemme hos mamma. Den var veldig gammel, for de med alle de pinlige historiene og hjertene i er kastet for lengst.

Den var fra 1991, jeg var altså 9 år. Under infoen om meg stod det "drømmejobbe: barnehagetante" For det var jo det det het på den tida.

Hele ungdomstiden passet jeg barn i nabolaget, og noe av det koseligste jeg visste var å bli med mamma på babybesøk.

"Du må jobbe med mennesker, du!" sa alltid bestemor til meg.

Etter første året på vgs Helse- og sosialfag begynte jeg på Barne- og ungdomsarbeider utdanning. Jeg elsket fagene! Jeg fikk gode karakterer i det meste. Jeg elsket praksisdagene i barnehage.

Så nærmet det seg sommer, jeg hadde flyttet hjemmefra, jeg var 17 år og jeg innså at jeg ikke ville ha råd til å være lærling. Som så mange andre ting i livet, så valgte jeg den korteste utveien - jeg sluttet. Med fantastiske karakterer og ca fem uker før eksamen så sluttet jeg. Jeg var jo 17 år og hadde resten av livet foran meg!!

Nå sitter jeg her, 31 år, og er ingenting!

Når vi mingler i selskap er jeg den raskeste å bli ferdig med "hva jobber du med da?" "barnehag...." "åja..." Så går de videre til neste. Noen prøver selvfølgelig å være høflig og stiller smarte spørsmål som "det må da være slitsomt?" eller "det er mye unger der da?"

For et par uker siden ba min sjef oss om å skrive litt om oss selv til hjemmesiden til barnehagen. Så nå kan jeg angre meg gul og blå på at jeg presset på for at vi skulle ha bildepresentasjon av personalet på hjemmesidene våre. For jeg tenkte virkelig ikke på at jeg måtte blottlegge meg for foreldre og potensielle søkere. "Jeg heter Yvonne, jeg er utdannet som ingenting og har jobbet i denne barnehagen i fire år!"

Egentlig så ønsker halve barnehageeliten at de ikke hadde sånne som oss på jobb, for til syvende og sist så har jeg ikke nok faglig kunnskap til å tilbringe dagene mine sammen med barna deres.

Så kan jeg sette meg ned, søke nettet rundt etter muligheter og drømme meg inn i de mest spennende jobbene. Men hver gang så sitter jeg igjen med tanken på at jeg ikke ville ha byttet jobben min mot noen annen jobb. Jeg kunne godt ha tatt meg en førskolelærerutdanning for å få kunnskapen og utdanningen på papiret men jeg vil ikke jobbe som det. Jeg vil ikke ha det ansvaret det innebærer. Så da hadde jeg sitti igjen med studielån og en utdanning men jeg hadde ikke blitt rikere på noe som helst, tror jeg!

Så spørsmålet jeg må stille meg selv er jo om jeg skal gå ut i verden og "bli noe" for å få høyere status i sammfunnet. Eller skal jeg bli i den jobben jeg elsker og håpe at noen der ute er glad for at nettopp jeg møter dem med et smil imorgen tidlig.

Det er vel ikke lov i Norge i 2013 å si dette, men jeg sier det uansett: jeg håper noen får en bedre dag på sin jobb av tanken på at nettopp jeg passer på barna deres? For jeg er god i jobben min!

 





Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits