beklager, jeg må være mamma....

Jeg liker å lese bøker og jeg liker å lese mammablogger, så da måtte jeg kjøpe boka "beklager, jeg må være mamma"

For en fin, trist, sår og vakker tittel, syns dere ikke?

Jeg sparte boka til vi skulle reise på ferie. Sånn er det i en hektisk hverdag, man sparer litt på godbitene.

Det er jo ingen hemmelighet for dere rundt meg hva jeg mener om familielivet, mammarollen og livet før/etter barn. Og jeg vet at mange av dere er uenig med meg!

Først må jeg bare si takk til deg, mammadamen, takk for at du fikk meg til å føle meg normal!

Takk for at du skreiv den boka!

Til alle mammaer der ute, tidsklemme eller ikke, jeg anbefaler dere å lese den.

 

Pepsi max, håndarbeid og en god bok ved bassengkanten!

*   *   *   *   *   *   *   *   *   *

Kjærester var vi i flere år før vi fikk barn og det får vi nok tid til å være når Mia fyker ut døra for å besøke nabobarna eller dra på overnatting til venninner.

Så det viktigste for oss her og nå er å være mamma og pappa sammen og ha en finest mulig hverdag som foreldre til Mia. Og vi koser oss. Nå vi nusser så ler hun seg skakk og når jeg sier "kjæresten min" til pappaen, så svarer hun "er du elskling?" :)

Jeg siterer boka: "Dette er den lykkeligste tiden i livet vårt!"

Jeg husker jeg gjorde i stand barnerommet mens jeg gikk gravid. Hun skulle på eget rom fra dag 1! Jeg hadde hørt at det var lurt. Jeg tror jeg fortsatt har nok fingre til å telle antall netter som 2,5 åringen vår har sovet på eget rom.

Er det så farlig, da? En eller annen gang går det over av seg selv og da kommer jeg ikke til å huske alle spark i rompa og lugging som skjer av at hun også vil ligge på min pute.

Nei, da kommer jeg til å huske to varme barnehender som stryker meg på kinnet og spør om det er morgen. Eller den varme kroppen som kryper inntil meg om natta og søving sier "mamma passer på meg!"

Moren min mener at hun er bortskjemt, jeg mener at man ikke kan bli bortskjemt på kjærlighet fra sine egne foreldre.

Så til mamma, fra Astrid Lindgren:

Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så vil folkevettet komme av seg selv.

*   *   *   *   *   *   *   *   *   *   *  

Jeg tenker ofte at jeg er den samme som før og på mange måter så er jeg jo det.

Men allikevel så er jeg jo en helt annen. Jeg er en mamma med et enormt ansvar.

Det aller viktigste i livet mitt er Mia og de som forstår det har jeg fått et enda nærere forhold til. Og de som ikke forstår det finner jeg sikkert tilbake til senere i livet, hvis ikke så var det kanskje ikke så viktig uansett.

Jeg skjønner at andre prioriterer annerledes enn meg, jeg bare forstår det ikke :)

 

Etter en runde med nattasanger i kveld så var samtalen vår som dette:

Mia: Er det søttendemai imorgen?

Jeg: Nei, det er ikke før på torsdag (for en toåring er barnehagefeiringen det vi må telle ned til) Imorgen er det onsdag!

Mia: Da har vi fri!

Jeg: Ja, imorgen skal du og jeg bare kose oss!

Så tar hun begge hendene rundt halsen min og synger "om det skulle blåse kaldt, om jeg leter over alt, ingen er så god som du - du er det vakreste som fins for meg!"

*   *   *    *   *   *    *   *   *

Hos oss har vi valgt å stenge tidsklemma ute, jeg jobber redusert og har fine arbeidstider, vi har gode venner og besteforeldre i nærheten og vi har arbeidsgivere som sier "god bedring" når vi ringer og forklarer at vi har sykt barn. Jeg er heldig som slipper å si "beklager, jeg må være mamma!"

 



 



Én kommentar

15.05.2013 kl.23:45

Fin omtale som livet til en mor! Men... det er viktig med kjæreste tid sammen selv om dere er foreldre. Alt består ikke av barnet, dere har selv et stort ansvar for å beholde varme følelser og opprette et godt forhold dere imellom uten barn. Håper dere kan nyte stillheten etter legging og kose dere med hverandre alene. ikke vits i og la dere "opphøre" til barnet er 4 - 6 år, for da å bli separerte pga manglende forhold.. Ta vare på hverandre og :-)

Skriv en ny kommentar

hits