Det fine med blogg er at man får lettet hjertet sitt innimellom.
Jeg er en person som elsker å sove, jeg er av typen som kan sove middag fra 17-21 og så legge meg kl 21.30 uten problem.
Jeg kan legge meg klokka åtte og sovne på et blunk. Når vi skal på ferie så sovner jeg før flyet har tatt av fra Gardermoen.
Jeg var selvsagt 100% innstilt på at mine søvnvaner ville bli endret når Mia skulle bli født.
Grunnen til at jeg tenker på dette nå er denne artikkelen som dukker opp på facebook titt og ofte.
http://www.dagbladet.no/2012/02/28/kultur/debatt/kronikk/babygrat/oppvekst/20440289/
Hvor folk skriver kommentarer etter kommentarer om at de ikke ville latt barnet sitt gråte.
Det jeg blir mest nysgjerrig på er om de menneskene har eller har hatt barn som ikke vil sove om natta?
Da Mia ble født så startet hun med å skrike de to første nettene på sykehuset, hun skjønte ikke puppen og puppemafiaen på Ahus ville ikke gi henne erstatning.
Da vi endelig fikk reise hjem, mot puppemafiaens vilje, så gikk det ikke mange timene før vi kokte de første tåteflaskene. Og Mia var stort sett blid og fornøyd, og VÅKEN.
Hun ville rett og slett bare være våken på natta.
De første to månedene sov jeg i snitt tre timer i døgnet.
Så sluttet hun å ville ha mat på natta, det er ikke dermed sagt at mora fikk sove. Nei, for da ville hun ha smokken sin.
Frem til hun var 7 måneder så skrek hun etter smokken 2-4 ganger i timen.
Jeg løp som en strikkball mellom min og hennes seng. Somregel havnet hun i sengen hos oss, men allikevel ville hun at servicevogna skulle være åpen, og hva gjør man ikke for det kjæreste man har?
Timene med sammenhengende søvn ble fler, men timene med sammenhengende våkentid ble også fler.
Så hadde vi gode netter og mindre gode netter omhverandre.
Etter at vi flytta sov hun bedre i en periode. Så ble hun for stor til å sove halve natta hos oss.
Å få komme inn til mamma og pappa var så alt for morsomt.
Da begynte de "morsomme" nettene.
Vi var inne på rommet hennes og ga henne smokken flere ganger i timen hele kvelden, hver eneste kveld.
Helt fra 6 måneders kontrollen hadde helsesøster og fastlege tipset meg om "skrikemetoden" Men jeg var hele tiden imot å la mitt barn gråte alene.
Da Mia var rundt ett år så fant vi ut at det ikke ordner seg snart, slik som vi hele tiden trøstet oss med.
Så vi hadde nattevakt annenhver natt - at vi ikke begynte med det før!!
I januar begynte jeg å jobbe igjen og det ble fort veldig slitsomt at Mia ville være våken og leke midt på natta.
Hun var gjerne våken fra 02 til 05 feks. Hun ville ikke ha mat, ikke ha drikke, ikke ha ny bleie og ikke ligge i senga til mamma og pappa. Hun ville rett og slett bare være våken og leke.
Med god hjelp og mye mot bestemte jeg meg for å prøve skrikemetoden, da var Mia litt over 13 måneder.
Jeg la henne og gikk inn til henne hvert femte minutt. Det varte i 20 minutter og hun holdt på tre kvelder!
Resultatet er en mer uthvilt og opplagt familie.
Jeg NEKTER å tro at Mia har tatt noe skade av skrikingen.
Jeg tror hun verken føler seg alene eller mindre elsket.
HVER ENESTE kveld avslutter vi med kosestund og HVER ENESTE morgen får hun komme inn i senga vår for å starte dagen med kosestund.
Hun sover så godt i senga si og bare vinker til oss når vi legger henne <3
GOD NATT :)
